Hva er samvittighet?
Og hvorfor mangler psykopater denne evnen?
Av Rune Fardal
Analytiker
Samvittighet er en følelsesmessig størrelse nært knyttet opp mot empati. Evnen
til å forholde seg til å forstå de moralske lover og regler som til enhver tid
gjelder I vår kultur og vårt samfunn er på samme måte også nært knyttet til samvittighet.
mens dyr handler ut I fra impulser og instinkter, handler normale mennesker ut
I fra sin samvittighet I kombinasjon med sine impulser og instinkter. Moral har
en fremtredende plass I vårt samfunnsliv og er en relativ størrelse som kan ha
ulikt innhold gitt ulike kulturer og samfunn.
Samvittighet er en 2-delt størrelse og det er således ikke 2 typer samvittighet.
Vi har god samvittighet og vi har dårlig samvittighet. I sum utgjør dette vår
samvittighet. Når psykopater og narsissister tilsynelatende bare har god samvittighet,
betyr det at de ikke har noen samvittighet, de er bare selvgode.
Vårt følelsesliv har også en fremtredende plass I vår samvittighet. Faktisk er
samvittighet en viktig følelsesmessig rettesnor for våre liv. Den styrer langt
på veg hva vi kan og ikke kan tillate oss I et samfunn. Når samvittigheten forsvinner,
forsvinner også viktige menneskelige verdier og normer.
Anger er også en viktig størrelse I og rundt samvittigheten. En god samvittighet
er nært knyttet til en følelse av at vi ikke angrer og at vi moralsk har handlet
riktig. Vi opplever en positiv følelsesmessig opplevelse.
Dårlig samvittighet er tilsvarende knyttet til en følelse av å ha handlet mot
de moralske forventninger som samfunnet aksepterer og forventer. Normale mennesker
føler da en anger for en gitt handling om vi har dårlig samvittighet. Anger kommer
til syne som et følelsesmessig ubehag, som en bekymring. Mens normale mennesker
forholder seg til denne følelsen slik de er opplært gjennom barndommens naturlige
grensesetting, forholder psykopater og narsissister t seg til denne følelsen på
en helt annen måte.
Normale kan også få samvittighetskvaler for hva andre gjør eller ikke gjør om
det strider mot våre moralske normer. Således får vi dårlig samvittighet om vi
ike hjelper noen som utsettes for overgrep fra andre, om vi var I stand til å
gripe inn.
Normale føler at de har brutt en grense , gjort noe uakseptabelt ut I fra den
moral som er samfunnets rettesnor.
Psykopaten har ingen tilsvarende evne til å føle ubehag, eller de føler det på
en annen måte. Muligens føler de dette ubehaget ubevisst og projiserer så denne
smerten, dette ubehag, over på andre og da I første rekke sine ofre. Det at dette
ubehag føles så smertefullt kan ha sammenheng med sviktende / feil grensesetting
I deres egen barndom.
Det finnes få om noen beskrivelser fra barn med en harmonisk og normal grensesettende
oppvekst som I voksen alder viser tegn på psykopati. De fleste psykopater og narsissisters
barndoms beskrivelser, viser enten en overbeskyttende tilværelse der normal grenseutprøvende
adferd ikke har fått tilstrekkelig rom eller vi finner den andre ytterligheten
der det ikke har vært noen normal grensesettende tilværelse I barnets barndom.
Under sistnevnte kommer også vold og seksuelle overgrep som ikke kan sies å være
normale grensesettende metoder, men tvert I mot grensesprengende langt ut over
det et barn er I stand til å forstå.
Den følelsesmessige tilknytning barnet får ved normal grensesetting mangler hos
psykopater og narsissister. Mor / Far har aldri vist følelser på en normal måte.
Enten det er normal sinne, glede eller usikkerhet. Barnet mangler derfor disse
begreper og den dypere forståelsen av disse begrepene. En psykopat / Narsissist
kan utrykke I ord hva disse følelsene betyr når det er påkrevet, men har ingen
dypere forståelse for ordenes innhold. Slike mennesker kan sikkert gråte og tilsynelatende
vise de samme følelsesmessige reaksjoner, men dette er tillært som I et skuespill.
De ser at når noen er triste, så gråter de. Det blir noe kunstig over det hele.
Som et skuespill. For et utrent øye kan dette virke naturlig. For den som lever
med et slikt menneske er det lett å gjennomskue, fordi de normale sorgreaksjoner
fremkommer bare når det er behov for å vise det ovenfor andre tredjepersoner eller
når de vil oppnå noe spesielt.
I voksen alder prøver disse mennesker å fremprovosere disse følelser hos andre.
Nesten som for å se hvordan disse følelsene ser ut som for å prøve å lære dem!
Ofre for disse mennesker vet alt om hvordan det oppleves.
Det finnes få om noen tilfeller av psykopaters og narsissisters barndom der grensesetting
har vært normal. Dette alene forklarer ikke hvorfor psykopati oppstår. Til det
er syndromet for komplisert. Også andre faktorer virker inn. Det gir imidlertid
en pekepinne på hvorfor psykopater egentlig er så forskjellige innenfor en allikevel
avgrenset definisjon.
Problematikken rundt den mangelfullt utviklede samvittigheten hos psykopater er
nevnt som et trekk av mange forskere og ofre for slike mennesker kan sikkert holde
uendelige foredrag om dette emnet og hvordan de opplever dette. Den ofte beskrevne
depresjonen hos disse mennesker blir mulig å forstå ut I fra en slik tankegang.
Det faktum at psykopater og narsissister tilsynelatende har en slik god samvittighet
utad (bekymrings løse) blant andre mennesker er et skuespill som bare ofret evner
å gjennomskue. De lever med denne personligheten og ser den I en utilslørt versjon
andre ikke får se. Når de ikke har noen samvittighet er det mer et utrykk for
at de undertrykker den dårlige samvittigheten, for den gode samvittigheten har
de aldri fått kunnskap om. De undertrykker den del av samvittigheten som er grensesettende
for oss normale mennesker.
Mens den gode samvittigheten for oss normale er grensesprengende er den dårlige
samvittigheten grensesettende. Mens normale ved dårlig samvittighet føler anger,
føler psykopaten bare en uforståelig smerte som må bort. Den projiseres gjerne
over på ofret I form av den stadige klagingen og hakkingen på denne personen.
Psykopaten blir aldri fornøyd og I sin streben etter å få den dårlige samvittigheten
over på andre, utsettes de for stadig nye forventninger som de må oppfylle.
Disse forventninger har I seg selv ingen annen mening enn at de skal holde ofret
okkupert med å innfri dem. Så snart en forventning er innfridd kommer psykopaten
med en annen. Dermed føler ofret at det ikke klarer å tilfredstille psykopaten.
Og for det normale mennesket resulterer dette I dårlig samvittighet. Når vi så
ser dette I kombinasjon med den personligheten ofrene gjerne beskrives med, som
den som ønsker å hjelpe andre, ser vi hvor dette ender. Ofret sliter seg ut, med
konstant dårlig samvittighet kommer angsten og depresjonen. Ofrene synker hen
I en håpløshet.
Mens det tilsynelatende ikke er noen grense for hva et menneske kan utrette I
kraft av en god samvittighet er det klare grenser for hva vi kan utrette når vi
har og får dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten blir en naturlig grensesetter
for moralsk fordervelse.
Psykopaten gjør sitt ytterste for at vi skal få dårlig samvittighet. Da er han
ikke alene om sin egen dårlige samvittighet eller han blir kvitt sin når han ser
at verden er så ond som det han har opplevd den fra barndommen. Han får bekreftet
det han/hun alltid har vist. Å få bekreftet seg selv er det vi alle søker etter
I en normal form. For den psykopatiske blir det en besettelse og en forventning.
I likhet med de fleste andre trekk ved psykopater finner vi de tilsvarende hos
normale, men da I helt andre former og doser.
I de opplevelser psykopatofre forteller om og de beskrivelser som gies av psykopater
går det tydelig frem at dårlig samvittighet ikke eksisterer hos psykopater, slik
vi normalt kjenner den. Den er projisert over på ofrene for psykopatene. Men selv
ikke en psykopat evner å projisere all dårlig samvittighet over på andre. Noe
blir om ikke annet en stund igjen I psykopatens tanker. Når disse følelser av
”dårlig samvittighet” ikke kommer ”ut” og kan tillegges andre eller forståes,
vil jeg tro de bidrar til kaotiske og motstridende følelser I en bevissthet som
ikke evner å bearbeide en slik dårlig samvittighet på en normal måte.
Psykopatens forsøk på grandiositet og narsissistiske selvbilde bygger opp under
en slik forklaring og teori. Hos den normale er det en normal forekomst av grandiositet
og narsissisme helt fra barns av. Disse er et utrykk for selvet, vår egen selvforståelse
som har blitt korrigert og grensesatt på en normal måte tidlig I barndommen av
normale foreldre. Hos psykopaten og narsissisten har ikke dette skjedd, der er
grensesetting av overjeget meget mangelfull grunnet foreldrenes manglende normale
grensesetting. Psykopatens foreldre som ofte I litteraturen selv beskrives som
psykopatiske har ikke evnet å dekke de grunnleggende og nødvendige grensesettende
behov barnet trenger for å få korrigert sitt overjeg.
Enten er barnet overbeskyttet eller så er grensesettingen meget mangelfull eller
fraværende eller av en slik art at den er mer grensesprengende enn settende. Barnet
er blitt for tidlig voksent.
Grovt sett kan vi se at de som mangler grensesetting blir voldelige psykopater
mens de som ikke har fått utprøve sine grenser nærmer seg narsissisten eller den
”intelligente” psykopaten. Dette er han/hun som skal utsette andre for de grenser
som psykopaten selv aldri fikk prøvd ut.
Men uten egen samvittighet eller følelsesmessig forståelse av andre mennesker
som selvstendige individer, blir deres forsøk på å sette grenser for andre (ofrene)
både kaotisk og selvmotsigende.
Vi ser da også at psykopaten kan si en ting den ene dagen og det motsatte den
neste dag. Det blir ingen konsekvent logikk, noe som er et kjent trekk ved psykopater.
Faktisk er det ikke uvanlig at noen psykopater kan motsi seg selv I to påfølgende
utsagn uten selv å innse eller ha noen forståelse av det ulogiske I det. Når de
innvendige følelser er et totalt kaos kan kommunikasjonen mellom de to hjernehalvdeler
lett bryte sammen.
Det ekstreme forsøket på å fremstå som perfekt utad blir omvendt proposjonalt
med det følelsesmessige uperfekte kaos psykopaten opplever I sin indre tankeverden.
Frykten for ikke å strekke til, frykten for å bli avslørt, ikke være betydningsfull
blant andre fører indirekte til at de I steden for å fokusere på seg selv, blir
opptatt med å fokusere på hva de tror andre tror om dem selv. Noe andre ofte slett
ikke tror noe om.
De opptrer som små barn som prøver å finne sin plass, man har ingen som på en
normal måte kan sette grenser for dem. I likhet med barn forstår psykopatene bare
makt språket. De føyer seg bare etter de som er sterkere eller har mer makt enn
dem selv. Kombinert med sin voksne intelligens og enorm frykt for ikke å være
”perfekt”, lar de seg ikke påvirke av normale grensesetting.
Slik et barn lærer av sine foreldre, klarer ikke en psykopat å ”nedverdige” seg
til å ta I mot råd fra andre mennesker, da ingen oppfattes som likeverdige med
han/hun. Å ta I mot råd fra likesinnede oppfattes som et nederlag. For hvordan
kan et ”perfekt” menneske ha noe å lære av andre voksne?
Vi ser dette kommer til syne ved at både psykopater og narsissister mener at bare
andre spesielt utvalgte, intelligente kan forstå dem. Mennesker eller institusjoner
de selv tror de er på høyde med.
Gjennom den manglende samvittighet og mangelfullt utviklede eller ødelagt følelsesliv
blir det mulig å få en viss forståelse av problemene rundt psykopatene. Uten samvittighet
viskes normale grenser til andre mennesker og samfunnet ut.
Man tror man kan tillate seg hva som helst uten at det får konsekvenser. Man lyver
og manipulerer og blir man avslørt kommer bare en ny løgn. Det virker ikke gå
innpå dem at de blir avslørt I å lyve. De forstår det ikke eller bryr seg ikke,
for de kjenner ikke konsekvensene. De har et forskrudd bilde av ”konsekvenser”.
Enten har de aldri fått mulighet til å gjøre noe som har fått konsekvenser for
dem (overbeskyttet) eller så har de fått gjøre som de vil og deres handlinger
har ikke fått noen konsekvenser I mangel av grensesetting. Begge deler bidrar
til den adferd og de personligheter vi finner hos psykopater.
Jeg vil derfor påstå at en ekstrem eller mangelfull grensesetting I barndommen
gjør at utviklingen av samvittighet blir ufullstendig, ja kanskje mangler helt.
Når en person med manglende samvittighet så skal oppdra egne barn ser vi hvor
galt det må gå. Da passer alle de beskrivelser som gies av psykopater inn. Barna
blir bare en del av dem selv og har kun nytte I den utstrekning de har egennytte
for psykopaten. Tar vi så med kunnskapen om at psykopati delvis regnes som arvelig,
blir det klart at den normale av foreldrene blir viktig for barna.
Dessverre er det ofte slik at det ved skilsmisser er psykopaten som ender opp
med barna, da den normale av foreldrene for lengst er utsatt for psykopatens manipulering
og I et forsøk på å få hjelp eller bli hørt , ender opp som den aggressive utad.
Det samme gjelder omgivelsene. Det blir derfor ekstremt viktig å spre kunnskap
om dette til de I hjelpeapparatet og domstolene som tar beslutninger I slike saker.
Når de samvittighetsløse vinner frem er samfunnet på veg I avgrunnen.